Er kristensionisme borgerlig politikk?

Tidligere i år gikk Oslo Symposium av stabelen i Oslo Kongressenter. Det er tre arrangører bak det som omtales som «Norges viktigste verdimønstring»: Kristenfolket, Norge IDAG og den norske grenen av International Christian Embassy Jerusalem (ICEJ). Toppolitikere som Erna Solberg (H), Siv Jensen Frp), Knut Arild Hareide (Krf), og Erik Solheim (SV)finner vi på listen. I tillegg finner vi leder og forstander av det mossaiske trossamfund Ervin Kohn, Danny Ayalon Tidl. viseutenriksminister i Israel, tidligere mossad agent Moshe Sharon, og Israelske ambassadør Naim Araidier blant talerne. Se komplett liste her.

Les også: ICEJ: Den offesielle sionist-kristne troskapsed

Les også: Amerikansk midtøstenpolitikk og kristensionisme

De tre organisasjonene og deres ledere er kristensionister. Kristensionismen er en teologisk posisjon som er utbredt både blant kristne fundamentalister og evangeliske kristne. Ifølge kristensionismen inngår Israel i Guds plan. Jesus kan først komme tilbake når jødene har samlet seg i det hellige land og blitt omvendt til kristendommen. Før Jesus kommer tilbake og etablerer tusenårsriket, vil det være et stort slag mellom Guds og Satans representanter på jorden.

Vil påskynde prosessen

Kristensionistene og jødene vil bygge det tredje templet hvor en selvutnevnt messiah skal  styre sitt verdensimperium fra Jerusalem.

Kristensionister leser historiske og politiske prosesser og hendelser i lys av denne teologien, slik at økende spenning og krig i Midtøsten ofte tolkes som tegn på at endetiden nærmer seg. De er også engasjert i arbeid for å samle verdens jøder i Israel for å påskynde prosessen. Jeg har snakket med en håndfull av tilhørerne på Oslo symposium. De fleste er opptatt av verdispørsmål, som abort og familiepolitikk. Mange påpeker at Norge er i ferd med å bli avkristnet, noen bruker det mer tekniske ordet «sekularisert». De mener at Arbeiderpartiet er hovedansvarlig for denne utviklingen, og de deler arrangørenes oppfatning om at en ny borgerlig regjering vil bremse sekulariseringen. Her tar de garantert feil, men dette må vi la ligge.

Kristensionisme har stor og voksende politisk betydning i mange deler av verden. I engelskspråklig kristen populærkultur ruver pastorer som Hal Lindsey, Tim LaHaye og Jerry B. Jenkins med bokserier og TV-programmer om endetiden. Bøkene selges i titalls millioner. Programmene kan man se på alle kontinenter. Slikt stoff er pensum når jeg underviser om fundamentalisme ved Universitetet i Oslo. The National Council of Churches (NCC) er en paraplyorganisasjon som samler 45 millioner kristne i USA. Kristensionisme er ikke en like naturlig del av norsk kristendom som mange i Oslo kongressenter mener. 

Den fikk sin form på 1800-tallet i den engelskspråklige verden, men interessen for den nye teologien skjøt for alvor fart etter den andre verdenskrig. Den fikk en avgjørende boost etter seksdagerskrigen i 1967 fordi mange kristensionister ser Israels kontroll over hele Jerusalem som et avgjørende steg på veien mot Jesu komme. Israelsk kontroll over tempelhøyden er viktig fordi mange kristensionister vil at det tredje tempelet skal bygges som ledd i marsjen mot endetiden.

Finn Jarle Sæle, profilert redaktør av Norge IDAG, viser hvordan han ser på jødene som en brikke i en kristensionistisk visjon når han for eksempel skriver «Israels er altså et folk og et land, som Gud bruker for å gi verden frelsesprodukter – fra begynnelse til slutt. Det er kristen sionisme.» (Norge Idag, 08.06.2009).

Er man virkelig venn av Israel?

For det store temaet her er Israel. Alle jeg snakket med i Oslo kongressenter ga uttrykk for et kristensionistisk standpunkt, hvor jødenes samling i Israel er et skritt på veien til at Jesus skal komme tilbake. Arabere og muslimer omtales som fiender fordi de vil hindre Guds plan ved å ødelegge Israel eller ved å utvanne Israels jødiske identitet gjennom innvandring.

La gå, det finnes visse positive sider ved kristensionismen, som erkjennelsen av at de kristne nasjonene har stått bak grusomheter mot jødene gjennom historien. Og det er helt utmerket at det finnes miljøer som støtter Israel og ønsker et mer balansert nyhetsbilde av konflikten. Men er man virkelig venn av Israel når man ser på jødene som et folk Gud bruker for å oppfylle en kristen frelsesidé? Er det ikke en moralsk nerve som begynner i dirre når en teologisk posisjon til de grader ser et folk som et middel?

Voksende politisk betydning

Moderate kristne organisasjoner har lenge bekymret seg for kristensionistene. Kristne i Midtøsten ser hvordan kristensionistene påvirker en konfliktfylt situasjon på en negativ måte, og de deler ikke den millenniaristiske teologien. The Middle East Council of Churches, en organisasjon som samler mange kristne i Midtøsten, har uttrykt sterk bekymring over det de kaller «den fundamentalistiske kristensionistisk bevegelsen og dens politiske aktivitet, som føres gjennom den selverklærte International Christian Zionist Embassy in Jerusalem».

Ingen plass til nyanser

I 2007 publiserte NCC en uttalelse hvor man fulgte opp den bekymringen som kristne i Jerusalem føler for kristensionismen i Israel. NCC uttalte at kristensionisme gjør det vanskeligere å finne en fredelig løsning på konflikten mellom Israel og palestinere. Den gjør forholdet til jøder vanskelig fordi den ser på jødene som en brikke i en millenniaristisk visjon hvor de kristne har hovedrollen. Den gjør forholdet til muslimer vanskelig fordi den ser på muslimer i Midtøsten som et folk som står i veien for Guds plan, og den umuliggjør dialog mellom grupper med forskjellige religioner fordi den forstår forholdet mellom religiøse grupper som grunnleggende motsetningsfullt. Her handler det om godt og ondt, og det er ikke plass til nyanser.

Har politikerne mistet kontakten med norsk kristenkultur?

Oslo Kongressenter samler altså miljøer som representerer en ganske spesiell blanding av teologi og politikk. Når norske toppolitikere møter opp og taler, betyr det sikkert ikke at de støtter opp om den kristensionistiske teologien til arrangøren. Men det er likevel interessant å merke seg at politikere som liker å advare mot religiøs fundamentalisme, bidrar på Oslo Symposium. Vi får håpe dette ikke er et uttrykk for at våre politikere helt har mistet kontakten med hovedstrømmen av norsk, moderat, kristen kultur.

Av Torkel Brekke, religionshistoriker i Civita. Fra NRK Ytring fredag 1. mars 2013