De kristne sionister: Israels mest nidkjære tilhenger

Hvorfor er det særlig blant endel bibeltro kristne at man finner mange av Israels mest nidkjære tilhengere? Hvor i Bibelen finner de belegg for sin støtte til dagens Israel i tykt og tynt? De kristne sionister prøver å finne rom for både et bibelsk Israel nå og for fremtidige drømmer hvor et Stor-Israel spiller en sentral rolle, skriver HELGE S. KVANVIG. Han er professor i teologi ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo, med Det gamle testamente og tidlig jødedom som sitt særlige fagområde.

NY-KONSERVATIVE KRISTNE (Kristensionisme)

Når man følger konflikten mellom israelere og palestinere i europeiske medier, får man lett inntrykk av at religion er vesentlig i forholdet mellom jøder og muslimer, mens Vesten fremtrer som en sekulær dommer og megler. En overser at alle de viktige hendelser i jødenes og Israels nyere historie har vært knyttet til et "kristent" engasjement: Balfour- erklæringen i 1917, opprettelsen av staten Israel i 1948, seksdagerskrigen i 1967 og Begins religiøst begrunnede sionisme etter 1977, - det var etter Begins maktovertagelse at den sekulære betegnelsen Vestbredden ble erstattet med det bibelske Judea og Samaria. 

Det "kristne" engasjementet kommer også frem i det aktuelle nyhetsbildet i USA. Her har en lenge vært opptatt av den nære sammenheng mellom de republikanske administrasjonene til Reagan og Bush og ny-konservative kristne med sionistiske holdninger. Det er denne "kristne" fløy av ny-konservatismen vi i det følgende skal konsentrere oss om. Felles interesser mellom jødisk religiøs sionisme og deler av europeisk og amerikansk kristenhet er ikke av ny dato. Slike interesser danner en av de ideologiske forutsetninger for den britiske Balfour-erklæringen i 1917 hvor jødene loves et nasjonalt hjemland og opprettelsen av Israel som stat i 1948. Idéen om at jødene hadde en spesiell rett til Palestina som sitt land ble funnet i den religiøse arv som jøder og kristne har felles, Det gamle testamente for kristne og Tanak for jødene.

REAGANS TALE om Sovjet som "ondskapens rike" og Bush' omtale av bestemte land, de fleste muslimske, som "ondskapens akse" bærer i seg både religiøse og politiske betydninger, noe som nettopp kjennetegner amerikansk ny-konservativ kristendom. 

Det er vel kjent at Reagan hadde og Bush har nær kontakt med denne delen av amerikansk kristenhet. Det er videre kjent at særlig etter Begins overtagelse som statsminister i 1977 har det vært nært samarbeid mellom ny-konservative kristne med sterke sympatier for Israel og de israelske regjeringene i rekken Begin, Netanyahu og Sharon. Dette utgjør et grunnleggende dilemma for Bush' Palestina-politikk. "Veikart til fred" lover en palestinsk statsdannelse nøyaktig i det kjerneområde av det bibelske Israel som Gud ifølge de kristne sionister har gitt til jødene. Dette har utløst intens motstand mot slike fredsplaner, ikke minst etter 11. september 2002 og krigen mot terror, som har gitt kristne sionister ny inspirasjon både i USA og Europa. Dette gjelder også mange konservative og fundamentalistiske kristne i Norge.

BAKGRUNNEN FOR KRISTEN SIONISME

Den teologiske tankemodell som ligger bak kristen sionisme, har elementer i seg som en kan følge langt tilbake i kirkens historie. Et viktig utgangspunkt er avslutningen på Johannes' Åpenbaring, den siste boken i Det nye testamente, som inneholder symbolrike visjoner om hva som skal skje ved historiens ende. Boken lar det historiske drama frem mot slutten skje i to etapper. Først skal Kristus regjere på jorden i tusen år (kap. 20), dernest skal kosmos nyskapes til en ny himmel og en ny jord (kap. 21). Den vanlige tolkning innen katolisismen og senere protestantismen ble at de første tusen år var et symbolsk uttrykk for kirkens tidsperiode, men en annen tolkning har også vært representert: 

De tusen år er et jordisk fredsrike som skal virkeliggjøres politisk en gang i fremtiden, såkalt kiliasme eller millennialisme (gresk eller latin for "tusen").Det neste viktige trinn i dannelsen av den kristne sionistiske modellen kommer blant reformerte bibeltolkere i Nederland og England på 1600-tallet, med utviklingslinjer inn i luthersk pietisme i Tyskland. Løftene og profetiene i Det gamle testamente om at jødene skal ta Israel i eie leses inn i forestillingen om det tusenårige fredsriket. Denne tanken er både forbundet med sympatier for jødene som folkeslag og et ønske om at jødene skal omvende seg til kristendommen. Derfor er det ikke jødene kun som jøder som får en plass i det kristne fremtidshåp, men jødene som omvendt til kristne. Disse skal få det bibelske Israel som gave, og Jerusalem skal bli senter i tusenårsriket(!). 

I mange kristne kretser lever nok slike tanker fremdeles, men det ble ikke disse som kom til å dominere i den kristne sionismen. I det følgende viktige trinn i dannelsen av modellen forflytter vi oss til midt på 1800-tallet i USA. På denne tiden var mange kristne kirker i USA preget av vekkelse med intens opplevelse av at en levde "i de siste tider". Mange var forsøkene på å telle seg frem til den riktige dagen da Jesus skulle komme igjen, og mange var skuffelsene når han ikke gjorde det. Dette danner i alle fall noe av bakgrunnen for den opprinnelig irske presten J. N. Darbys nye tolkning av "endetiden". De bibelske profetier om historiens slutt dreide seg ikke om kristne i det hele tatt, de dreide seg kun om det jødiske folk. Jøder i denne sammenheng er ikke omvendte jøder, men rett og slett jøder som lever et fromt liv ut fra Moseloven. Dermed faller de omvendte jøder, og jøders forhold til kristendommen ut av modellen. Gud hadde to ulike ordninger i historien, én for kristne og én for jøder. Tusenårsriket, oppfyllelsen av løftene og profetiene fra Det gamle testamente, gjaldt jødene. De kristne skulle rykkes bort til Gud før alt dette skulle skje. 

TANKEN OM AT JØDENE skulle vende tilbake til Israel og at det skulle oppstå et tusenårsrike med sentrum i Jerusalem...utvikles videre parallelt med den jødiske sionisme som både kunne begrunnes sekulært og religiøst. Den begynnende jødiske migrasjon til Palestina mot slutten av 1800-tallet og den kraftige økningen etter Balfour-erklæringen i 1917 ble sett på som det første skritt i retning av en (selv)oppfyllelse av profetiene. Men både i den eldste modellen hvor jødene var omvendt til kristne og i den nye hvor de forble jøder, forventet man opprettelsen av en jødisk stat som en følge av Guds underfulle gjerning. Da skulle Kristus vise seg også å være jødenes Messias.

Den israelske statsdannelsen i 1948 vakte derfor ikke den brede begeistring man kunne ha ventet. Flere ting stemte ikke: Den kom som en følge av internasjonal politikk, ikke av Guds inngripen; det var en sekulær stat, til og med preget av sosialistiske idealer; den lå på feil sted, her var hverken det gamle Jerusalem eller de bibelske kjerneområder med (Judea og Samaria). Det tok tid å tilpasse endetidsforventningene i mer dennesidig retning slik at de passet med det politiske terrenget. Først etter krigen i 1967 tok det for alvor av igjen. Nå fikk jødene tilgang til det bibelske Israel, og man kunne begynne en særdeles konkret sammenligning mellom ordlyden i de gammeltestamentlige profetier og den politiske og religiøse utvikling i Israel.

PROFETIENE OG DERES OPPFYLLELSE

Viktig i denne sammenheng var løftet til Abraham og hans slekt om at de skulle ta landet i eie for alltid (1. Mos 17,8). Dernest kom profetiene om de israelittiske stammenes tilbakekomst fra eksil. I historiebildet i Det gamle testamente er disse profetiene knyttet til bortførelsen av deler av befolkningen til Assyria og Babylonia på 700- og 500-tallet f. Kr. Etter deportasjonen av jødene til Babylonia vendte faktisk ganske store grupper tilbake. Dette bildet av bortførelse og tilbakekomst lagret seg så i tallrike profetier enten direkte rettet mot de deporterte i Babylonia, eller i forventninger om at alle deporterte en gang skulle vende tilbake. I moderne kristen sionisme kan en da velge to alternativer: Enten kan man se bort fra den historiske kontekst i det hele tatt, profetiene taler direkte om det moderne Israel; eller man kan noe mer sofistikert si at gjorde Gud det én gang, så kan han også gjøre det en gang til. Problemet som ligger som et forstyrrende element i denne noe dennesidige tilrettelegging av profetiene, er at de inneholder en dobbelthet. På den ene side taler de konkret historisk og geografisk, på den annen side inneholder de en metaforikk som er grensesprengende. 

De taler ikke bare om dennesidige realpolitiske tildragelser, men om Guds store, underfulle, forvandlende, siste inngripen i historien, om nyskaping av natur og menneskeliv, om et evig fredsrike tuftet på rett og rettferd. I brede strømninger av europeisk åndsliv både av sekulær og religiøs karakter har denne siden av profetiene inspirert en universell utopi. Det konkret historiske og geografiske, knyttet til jødefolkets skjebne på 700- og 500-tallet f. Kr., har blitt liggende igjen i fortiden, den grensesprengende håpshorisonten er blitt tolket som en fremtid for menneskeheten. For de kristne sionister er begge deler med inn i nåtiden. De må finne rom for både et bibelsk Israel nå og for fremtidige drømmer om Guds inngripen i historien hvor et Stor-Israel vil spille en sentral rolle. Det urovekkende er bare at en slik løsning plasserer palestinerne i den rollen som jødene måtte lide under i deler av sin historie.

Kronikk av Helge S. Kvanvig Publisert på Aftenposten: 14.feb. 2004 00:00 Oppdatert: 19.okt. 2011 08:42