Endlösung der Judenfrage: Del. 2 - Mellomkrigstidens Palestina

Folkeforbundet, også kjent som Nasjonenes Forbund, var en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt 25. januar 1919 av del I av Versailles-traktaten. Den ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og levevilkår blant verdens befolkning. Opprettelsen var særlig motivert av blodbadet under første verdenskrig.
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), er det eneste organet dannet av Folkeforbundet som fortsatt eksisterer. Folkeforbundet stadfestet 1922 Palestina som britisk mandatområde, hvilket formelt trådte i kraft 29. september 1923. Med beslutningen i 1922 om å skille ut Transjordan - i strid med zionistenes ambisjoner om å selvoppfylle bibelprofetier- ble landets grenser lagt, og Palestina var en distinkt geografisk enhet. 

Britene gjorde også arabisk til offisielt språk. Begge deler bidro til fremveksten av en Palestinsk nasjonal identitet, som ble ytterligere forsterket av den voksende zionistiske invasjonen. Umiddelbart etter krigen støttet Britene et Stor-Syria som omfattet Palestina, Jerusalem (zion), og det meste av områdene som berører de jødiske messianske profetiene; Eretz-Israel. 

Basert bl.a. på vedtak fra den første Palestina-arabiske konferanse i 1919 ble en slik stat, et kongedømme med Palestinsk deltakelse etablert i Damaskus i 1920, men sabotert av Frankrike. 

• Les mere om Stor-Syria her:

Palestinerene fryktet jødespørsmålet

Palestinske ledere pekte samtidig på den fare de anså zionismen representerte for den arabiske befolkning; både i form av det jødiske samfunnets vekst, mentalitet, og dets sterke organisering. Zionismens fremvekst i Palestina ble tidlig et felles arabisk anliggende; en muslimsk kongress i Jerusalem 1931, med deltakelse fra 22 land, advarte mot utviklingen. Det jødiske samfunnet - yishuv - ble mer og mer som en selvstyrt enhet, med moderne institusjoner, inklusive økonomiske og militære, med tanke på å opprette en egen stat; jødene hadde gjennom Jewish Agency langt på vei en egen regjeringsstruktur. 

Araberne etablerte under en kongress i Haifa 1920 en komité - Arab Executive - som bl.a. opptrådte som deres representant overfor britiske okkupasjonsmyndigheter. Den ble aldri anerkjent av britene, og oppløst 1934. Etter San Remo-konferansen erstattet britene sin militære administrasjon med en sivil, og en ledelse som fulgte opp Balfour-erklæringen. Derved ble det adgang til økt sionistisk invadering.

Den jødiske invasjonen av Palestina økte som følge av et partnerskap mellom nazistene og sionistene hvor Haavara Agreement (transfer agreement) skulle løse jødespørsmålet. Allerede 1936 utgjorde jødene en tredel av Palestinas befolkning (ca. 400 000). På 1930-tallet ble flere arabiske partier stiftet, med National Defence Party kontrollert av Nashashibi-familien og Palestine Arab Party av Husseini-familien blant de fremste. Splittelsen mellom flere partier bidro til å svekke den arabiske opposisjonen, men partiene gikk 1935 sammen i et krav om at jødisk immigrasjon måtte stanse, landoverføringer forbys og demokratiske institusjoner opprettes. 

Mandatadministrasjonens forslag om etablering av styringsråd med arabisk flertall ble akseptert av araberne, men avvist av zionistene - og forkastet av den britiske regjering. Sammen med forverrede sosiale kår for den arabiske befolkningen, førte den zionistiske invasjonen og den britiske avvisningen av arabernes politiske krav til det arabiske opprøret, 1936-39. Det var en sterk nasjonal manifestasjon med bl.a. streiker og militante aksjoner, inkl. angrep både på briter og zionister, og som førte til at Storbritannia sendte forsterkninger på 20 000 soldater til Palestina, og at zionistene pr. 1939 hadde bygd opp sin militære struktur til ca. 15 000 terrorister. Opprøret samlet de arabiske partiene i Arab High Committee, ledet av muftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, som til 1937 også ledet Supreme Muslim Council - de palestinske arabernes fremste nasjonale, politiske organer i mandatperioden.

Zionistene kjøpte jord for å ruste opp til hellig krig

Kibbutz children with the Givati brigade

Den sionistiske invasjonen - i den reelt sett britiske kolonien Palestina - var før den andre verdenskrig basert på kjøp av jord og etablering av jødisk bosetting. Arabiske jordeire, hvorav mange bodde i utlandet, solgte jord, og muliggjorde derved oppbygging av bl.a. kibbutzer - sionistiske kooperativer - som i utgangspunktet var en viktig del av den endelige løsningen på jødespørsmålet, både for å sikre territorium og å etablere militære fester - og et grunnlag for senere ekspansjon, som har vart til inn i 21. århundre. Både denne utviklingen, og det britiske styrets neglisjering av landsbygda, førte til sosial utarming særlig av den arabiske bondestanden - og til en politisk bevisstgjøring, først og fremst av den arabiske urbane eliten. Derved vokste også en palestinsk nasjonal bevissthet fram, som grunnlag for politisk motstand mot den zionistiske invasjonen; en kamp som fortsatt pågår. 

En arabisk delegasjon besøkte Storbritannia 1921, med krav om at Balfour-erklæringen ble satt til side, og at en nasjonal regjeringen og et demokratisk valgt parlament ble opprettet. Den arabiske opposisjonen førte til at Storbritannia 1922 erklærte at ikke hele Palestina skulle omdannes til et jødisk nasjonalhjem, men at et slikt skulle finnes innenfor landets grenser; mao. en deling av Palestina i en arabiske og en jødisk del, noe som gikk stikk i strid med den endelige løsningen på jødespørsmålet som går etter landegrensene "på Davids tid" med Jerusalem (sion) som hovedstad.

Eretz-Israel (Stor-Israel)

Et britisk forslag om et råd som reflekterte det arabiske flertallet ble avvist av den arabiske ledelsen, 1923. Motsetningene mellom de to ledende familiene al-Husseini og Nashashibi sto i veien for etablering av en samlet, effektiv arabisk ledelse i Palestina, men den nasjonale bevegelsen ble styrket som følge av opprøret 1936. Dette medførte også at Storbritannia gransket forholdene i Palestina. Peel-kommisjonen rapporterte 1937 at opprøret skyldtes arabernes ønske om selvstendighet og frykt for at jødiske hellige krigere (sionister) skal ta fra dem landet. Den fastslo at britenes forpliktelser overfor arabere og jøder var uforenlige, anbefalte mandatområdet delt - og dermed en jødisk stat opprettet innenfor 20 % av området, med etnisk rensing av den arabiske befolkning fra den delen av Palestina som konsekvens. Resten av mandatområdet ble foreslått lagt til Transjordan, med unntak av 10% (inkl. Jerusalem og Betlehem), som skulle forbli under britisk kontroll.

At britene ikke ville gi jødene jerusalem (sion) må sees i lys av at de kjente til at sionistene med sitt jødespørsmål drev med selvoppfyllelse av bibelproetier, hvor verden skal styres i fra Jerusalem.

Dette førte til en opptrapping av motstanden og terroraksjoner mot det britiske styret, 1937-38. Med utviklingen i Europa, så ikke Storbritannia seg tjent med fortsatt konflikt i Palestina, og Woodhead-kommisjonen gikk 1938 mot Peel-kommisjonens anbefalinger, men åpnet for en jødisk stat på 10% av territoriet. Den britiske regjering fastslo imidlertid deretter at det var uhensiktsmessig å dele landet, og utga 1939 et hvitpapir som slo fast at det jødiske nasjonalhjem skulle opprettes innenfor en selvstendig palestinsk stat. Det satte videre en øvre grense for jødisk innvandring; 75 000 de neste fem år, deretter skulle tallet fastsettes etter arabisk samtykke. Etableringen av den Palestinske staten skulle vurderes i løpet av en tiårsperiode. Forslaget ble forkastet både av den arabiske og den jødiske folkegruppen, og jødiske hellige krigere trappet opp sin aktivitet mot mandatstyret. 

Utviklingen på 1930-tallet tydeliggjorde at de lokale aktørene i Palestina ikke var tre religiøse (troende) grupper (muslimer, jøder og kristne), og heller ikke to nasjonale grupper, men to religiøse bevegelser som praktiserer sin tro som politikk - den Jødiske sionistiske og den Muslimske palestinsk-arabiske, hvor kampet i det store og det hele dreide seg om kontroll over Jerusalem, stedet hvor den jødiske messiah i følge jødedommen skal regjere verden.

• Les også: Store norske leksikon; Palestina i nyere tid

 

Briter konspirerte med jødiske sionister 

 

Major-General Orde Charles Wingate

Mange apokalyptiske kristne trodde Israel var et mirakel da landet oppsto i 1948. Men det var tvert om resultatet av lang planlegging. I mellomkrigstiden bygget jødene, med britenes samtykke, opp en stat i staten. De fikk politiske partier og institusjoner etter vestlig mønster. En av grunnstenene var dannelsen av en hær. GeneralmajorOrde Wingate, en britisk offiser i mandatområdet på 30-tallet, misbrukte sin stilling i den britiske hær ved å i all hemmelighet trene terrorgrupper (Special Night Squads og Haganah) som kunne angripe arabere som motsatte seg den ulovlige innvandringen av sionistiske-jøder. Terorgruppen Haganah ble senere til Israels offesielle hær; IDF (Israel Defence force). Inspirert av bibelske mytologiske personer som David og Gideon, deltok Wingate i å skape den israelske krigsmarskinen og utforme sentrale militære læresetninger. Det forelå en fiks ferdig stat lenge før Israel ble opprettet. I 1936 ble kristenzionisten Wingate tildelt en stabsoffiser stilling av det britiske mandatet over Palestina, og ble senere etterretningsoffiser. 

Fra ankomst så han opprettelsen av en jødisk stat i Palestina som en religiøs plikt mot den bokstavelige oppfyllelsen av jøde-kristne apokalyptiske messianske profetier, og han satte seg umiddelbart i allianse med jødiske sionistiske ledere. Palestinsk-arabiske geriljaen hadde på tidspunktet for hans ankomst begynt en kampanje av angrep mot både britiske mandatet tjenestemenn og jødiske samfunn, som var en del av den arabiske opprøret i 1936-1939.

Wingate ble politisk engasjert med en rekke sionistiske lederne, og ble en ivrig sionist selv om han ikke var jøde. Han ble innvolvert i Kibbutzen En Harod -. Fordi han følte seg tilknyttet til Gideon, som i følge jødisk mytologi kjempet i dette området, og brukte det selv som en militær base. Han skal angivelig ha utviklet planene om små terrorceller av britisk-ledede jødiske kommandosoldater bevæpnet med granater og lette infanteri håndvåpen, for å bekjempe den arabiske opprøret. Wingate overbrakte planen personlig til Archibald Wavell, som da var sjef for de britiske styrkene i Palestina. Etter Wavell ga sin tillatelse, ga han klarsignal til Jewish Agency og ledelse av terrorgruppen Haganah.

I juni 1938 ga den nye britiske kommandanten general Haining tillatelse til å opprette Special Night Squads, en væpnede grupper dannet av briter og Haganah, og Jewish Agency bidro med lønn og andre kostnader kun for jødene i Haganah. Wingate trent, befalte og fulgte dem. Enhetene overfalte arabiske motstandsmenn som saboterte oljerørledningene til Irak Petroleum Company. De plyndret og ødela grensebyene som motstandsfolket brukte som baser, og pålagt alvorlige kollektive avstraffelser på landsbyboerne som ble kritisert av sionistiske lederne, samt Wingate britiske overordnede.

På grunn av hans maniske politisk engasjement for sionistiske sak, og en hendelse der han i sin permisjon i Storbritannia snakket offentlig i favør av dannelsen av en jødisk sionistisk stat ble han fjernet fra kommandoen fra sin overordnede. Wingate var så dypt forbundet Israel og jøder av politisk-religiøse årsaker at hans overordnede betraktet ham som uegnet til å være etterretningsoffiser i Palestina. Han fremmet jødenes egen agenda fremfor Storbritaina, hæren eller regjeringen.

I mai 1939 ble han overført tilbake til Storbritannia. Wingate ble hyllet som en helt av Yishuv (den jødiske samfunn), og ble elsket av ledere som Zvi Brenner og Moshe Dayan som hadde blitt trent av ham, og som hevdet at Wingate hadde "lært oss alt vi vet."

Wingate sionistiske holdninger var sterkt inspirert av Plymouth Brethren religiøse syn, og tro på eskatologiske doktriner (dommedag/apokalypse).

• Les også: Jewish eschatology

Britene skulle presses ut ved våpenbruk og terror

 

I 1925 dro den Polske jøden Yair Stern til Palestina, og startet med å opprette en sionistisk jødisk stat. På 1930-tallet reiste han frem og tilbake til Europa, la til rette for jødisk invasjon av Palestina og organiserte revolusjonære terrorceller i Polen. For dette havnet han i fengsel. Der klekket han ut planene om å opprette terrorgruppen Lehi, det britene kalte Stern Gang. Jødespørsmålet skulle vinnes med våpenmakt, britene skulle presses ut. 

Flere hemmelige jødiske terroristgrupper eksisterte før Israel ble en stat i 1948. I mellomkrigstiden og under andre verdenskrig opererte de mot britene, som hadde området som sitt protektorat, og mot "svikefulle" jøder. I hele perioden kjempet de også mot palestinske grupper, som foretok angrep på jøder. Stern Gang (opprettet 1940) var sammen med Irgun de mest ekstreme, og de var sentrale i opprettelsen av staten Israel. 

De forherliget vold og terror som de viktigste midlene i politisk kamp. Da britene begynte å begrense innvandringen til Israel, og det ble klart at de ikke ville gå med på opprette en israelsk stat mot folkeflertallet, begynte flere å se på britene som fienden og allierte seg med Nazi-Tyskland. Militante jøder brøt ut fra de mer moderate forsvarsgruppene. Irgun ble opprettet på begynnelsen av 1930-tallet, med ønske om å bli en regulær hær, og ikke bare en milits. Gjennom 30-tallet bombet de palestinske landsbyer, angrep både arabere og briter på cafe, på stranda, på sykehus og på bussen. 

Etterlysningsplakater med Yair Sterns.

For Stern og Irgun var britene den viktigste fienden. Vold måtte være middelet for å presse dem ut, mente de. Yair Stern opprettet sin terrororganisasjon etter at han hadde kjempet i Irgun og Haganah. Han mente ingen av dem gikk langt nok. Stern-gjengen gikk brutalt til verks. De sprengte britiske politistasjoner, jernbanespor og kafeer. De drepte palestinere, briter og jøder som de mente sto i veien for løsningen på jødespørsmålet. De kidnappet britiske soldater, mishandlet dem og sprengte hoteller. I 1944 drepte gjengen Lord Moyne i Kairo. Han var britenes øverste representant i regionen. Gruppen fremsto da også som noe som kunne ligne en mafiaorganisasjon. De finansierte virksomheten sin ved utpressing, bankran og donasjoner. Gruppen på et par hundre medlemmer foretok et titalls likvidasjoner, også mot jøder. Etterlysningsplakater med Yair Sterns ansikt ble hengt opp i hele Palestina. 

 Halldórr ókristni 27.11.2012